Loven blir gjerne omtalt som den mest inngripende hjemmelen for å drive overvåkning av norske borgere etter gjeldende rett. Men hvordan kan dette ha seg når nordmenns nettaktivitet ikke er underlagt E-tjenestens mandat? Dette skyldes at kommunikasjonstjenester som anvendes av nordmenn har servere utenfor landets grenser, hvilket innebærer at kommunikasjonen rent teknisk forlater den norske, teknologiske sokkelen og E-tjenesten kan da i prinsippet kreve at denne kommunikasjon lagres. Det er lagt til grunn at det skal iverksettes tekniske filtre som gjør at man kan skjerme vekk kommunikasjon som finner sted mellom to borgere som befinner seg i Norge, men hvor kommunikasjonen går over landegrensene av tekniske årsaker. Videre vil kommunikasjon foretatt av norske borgere med utenlandske borgere kunne bli rammet. Dette innebærer at metadata fra nordmenn vil utgjøre deler av grunnlaget for E-tjenestens analyser.
Skal det være mulig å innhente grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon, så kreves det tilrettelegging fra aktører i e-konsernindustrien. Loven pålegger alle som i prinsippet tilbyr kommunikasjonsrelaterte tjenester til utlandet og som er tilgjengelige for allmennheten en slik tilretteleggingsplikt, som for eksempel tilbydere av bredbåndtjenester. Plikten medfører at relevante tjenestetilbydere skal legge til rette for at E-tjeneste gis tilgang til den grenseoverskridende kommunikasjonen. Denne plikten innebærer blant annet speiling av utvalgte kommunikasjonsstrømmer, at E-tjenesten gis tilgang og mulighet til å installere utstyr hvor det skal utføres kontroll, samt gi E-tjenesten den informasjon som er nødvendig for at de kan nyttiggjøre seg av den aktuelle metadataen. Tilretteleggingsplikten innebærer ikke at tilbydere selv skal foreta lagring eller innsamling av informasjon som ellers ikke ville ha funnet sted.
Den nye etterretningstjenesteloven medfører både rettslige og faktiske utfordringer hva angår personvernet, ettersom endringen vil kunne medføre lagring av nesten alle nordmenns elektroniske kommunikasjon. Som følge av det overnevnte, samt at praktiseringen av loven i all hovedsak vil finne sted i hemmelighet, så er det et stort behov for reelle kontrollmekanismer. Hvorvidt forbudet mot å drive etterretning mot norske borgere er tilstrekkelig beskyttet i den nye lov, vil vise seg med tiden. Det kan stilles spørsmål ved Stortingets prioriteringer knyttet til vedtakelsen av ny etterretningstjenestelov på det aktuelle tidspunkt, ettersom EMD i storkammer har to saker til behandling hvor det vurderes hvorvidt lignende inngrepshjemler i britisk og svensk lovregulering er i tråd med EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv og artikkel 10 om retten til ytringsfrihet.
